Utboropprøret av Bjørn Nitteberg

© Bjørn Nitteberg og Davvi media o.s. 1989. Gjengitt med tillatelse.

Dette er fra Bjørn Nittebergs første bok. Han er selv dyslektiker og sier selv at han skrev seg ut av dysleksien med denne boken. I dag er han forfatter. Les mer om Bjørn Nitteberg

- Torgeir!
Han skvetter til.
Blir stiv.
Det snører seg sammen i magen.
Svetter i hendene.
Kjenner prikking helt ut i fingertuppene.
Ser ned i boka.
Ser som i ei tåke.

Når han hører navnet sitt i klassen blir det sånn.
Det er blitt sånn ellers også nå.
Han skvetter til hver gang navnet hans blir nevnt.
Akkurat som et stikk av dårlig samvittighet.

Og nå kommer det. Det han frykter mest.
- Kan du lese videre, Torgeir?
Hva skal han gjøre?
Må jo bare hive seg ut i det.
Men han mister taket.
Mister hvor de er.
Leter febrilsk.
Der er det.

Han hører utålmodigheta vokse rundt seg.
Merker det så godt.
Det blir sa nært.
Sukk og stønn.
Hører ikke.
- Kan du lese litt høyere Torgeir?

Torgeir Torsen skal til å hive seg på første ordet.
Da kjenner han varmen bre seg i ham.
En deilig god varme.
Han blir underlig slapp og døsig.
Den salige varmen sprer seg nedover lårene.
Har første ordet klart på tungespissen.
Så stivner han til.
Han har tissa seg ut.

Med et rykk sparker han stolen bak seg.
Pulten veltes framover.
Bok og penal seiler fram over gulvet.
Han springer på dør.
Forbi jakka og bortover korridoren bærer det.
Ned trappa og over skolegården.
Han springer og springer. Ut og bort.

Først på trappa til farfar stopper han.
Står en stund for å få igjen pusten.
Monsen til farfar kommer og stryker seg inntil beina hans.
Ønsker på sin måte Torgeir velkommen.
For velkommen er han. Det vet han.
Uansett hva som skjer.
Her i det gule farfar-huset er han alltid velkommen.